- Norske jenter har mistet mange medaljer

- Jeg er helt klar på at Norge har mistet både medaljer og gull på grunn av doping hos konkurrentene, sier Trude Dybendahl Hartz til langrenn.com.

- Et av flere eksempler er den bronsen jeg vant under VM i 1993 bak Larissa Lazutina og Ljubov Egorova, konkretiserer Dybendahl Hartz.

Trude Dybendahl Hartz ble stående med gull, sølv og bronse fra VM individuelt. I tillegg til stafettmedaljer og 8 verdenscupseire.

- Jeg snakket mye med utøvere fra andre nasjoner de årene jeg satset. Enkeltstående hendelser og kommentarer dannet etter hvert et bilde av at det i noen nasjoner pågikk noe som forbedret prestasjonene veldig, forklarer Dybendahl Hartz.

- Jeg har handlet C-vitaminer på apotek i Italia og stått ved siden av russiske ledere som helt klart ikke ville at jeg skulle se hva de handlet, forteller Dybendahl Hartz.

Blodverdier
Trude Dybendahl Hartz skrev høsten ´96 et innlegg i Aftenposten: ”Hvem stikker hull på dopingbyllen?” Det gjorde hun etter at FIS akkurat hadde offentliggjort hemoglobinverdier målt siden 1989. Disse viste markante økninger i blodverdier som ikke kan forklares ut fra normal høydetrening.

- Blodverdien til løperne i verdenscupen økte fra et normalt nivå i 1989, da FIS startet med blodprøver til nærmere 20 på midten av 90 – tallet, avslører hun.

Det finnes også konkrete eksempler på enkeltutøvere som har fått FIS hjelp for å unngå offisiell startnekt.

- Jeg har selv sett at italienske Manuela di Centa er blitt fraktet ut bakdøren etter blodprøvetaking i verdenscupen, sier Dybendahl Hartz. 

- Jeg antar at beskjeden hun fikk fra Bengt Erik Bengtsson i FIS var å ikke komme til mål. Di Centa kom aldri til start. Hun skal angivelig ha ”falt” og skadet seg under oppvarmingen, forteller Dybendahl Hartz.

Trude Dybendahl Hartz fikk som tidligere nevnt noen oppturer i løpet av en lang karriere.

- Jeg hadde mine to beste sesonger i 1990 og 1991. Disse årene mener jeg langrennsporten var ganske rein på kvinnesiden. Sovjetunionen gikk i oppløsning på denne tiden og de russiske løperne hadde store problemer med å finansiere satsing i det hele tatt. De levde på krita i Ramsau og andre samlingssteder, erindrer Dybendahl Hartz.

- Samtidig hadde ikke italienske kvinner begynt å markere seg helt i toppen enda, legger hun til.

 

Ljubov Egorova ved verdenscupen i Kuopio 2001.  Hun ble jo tatt for Bromantan i forbindelse med rennene i Trondheim. Foto: Kjell Erik Kristiansen

Sjanseløs
Pendelen svingte gjennom hele 90 – tallet.

- I 1995 og 1996 var det tungt å motivere seg. Jeg følte vel egentlig at jeg ikke hadde noen sjanse disse sesongene. Skulle det bli en plass på pallen måtte de andre smøre seg helt vekk, sier Dybendahl Hartz.

- Før disse sesongene var målsettingen min å bli nr 4. Da var jeg vinneren i egne øyne, sier hun.

- Det ble for idiotisk å tro at jeg kunne vinne når jeg hadde forstått at en del løpere brukte hjelpemidler som gir en rå prestasjonsforbedring, utdyper Dybendahl Hartz.

- Foran 1998 sesongen tok imidlertid FIS grep og ga klar beskjed om at det ville bli slått hardt ned på unaturlige blodverdier. Dette gjorde at 1998 sesongen ble en positiv sesong, preget av mer naturlig variasjon blant vinnerne og flere nasjoner i toppen, sier Dybendahl Hartz.

- Jeg ser dette som sunnhetstegn som tyder på reinere idrett, fortsetter hun.

Spørsmålet er om Norge kan gå fri fra alle beskyldninger med så mange sorte får i buskapen.

- Det er viktig å se at hele langrennsverden, ei hele landslag, har drevet med systematisk doping. Og antagelig har det variert hvor omfattende det har vært, innleder Dybendahl Hartz.

- Jeg kjenner ikke til noen ting verken i Norge eller Sverige, fortsetter hun.

- Når vi tok blodprøver på samlinger ble resultatene hengt på veggen til allmenn beskuelse. Alt var offentlig. Vi hadde ingen hemmeligheter, utdyper hun.

Anerkjennelse
Kjernespørsmålet er hva som er årsaken til å folk tyr til ulovlige hjelpemidler som doping.

- Jeg følger dopingtemaet fra sidelinjen, og lurer på hvorfor det er så interessant å grave i dette. Har vi ikke sett nok dopingsaker til å forstå at det er en del av toppidretten, spør Dybendahl Hartz.

- Jeg synes det er mye viktigere å legge tanker og fokus på en idrettsverden fri for doping, fortsetter hun. 

- Jeg har et stort ønske. Det er at alle som er involvert i idretten stopper opp og spør seg: Hva er det som får mennesker til å dope seg? Ved å gå grundig inn i det spørsmålet, er jeg sikker på at mennesker oppdager noe viktig om seg selv, og svaret er ikke gitt etter en kvelds refleksjon, sier Dybendahl Hartz.

- Jeg har tenkt mye på dette selv. Det er en, som regel helt ubevisst indre drivkraft til å bli sett, anerkjent og verdsatt som driver en, analyserer Dybendahl Hartz.

- Anerkjennelse fra omgivelsene er viktig fordi vi trenger bekreftelse på vår egenverdi utenfra. Det er nettopp dette samfunnet gir idrettsheltene, avslutter Dybendahl Hartz, halvfilosofisk.